test

test

Tapte - talte - vant

Ifølge alle meningsmålinger skulle Barack Obama vunnet nominasjonsvalget i New Hampshire. Isteden tapte han, stort Vi som sto på valgvaken så skuffelsen i alle ansiktene og følte stemningen synke ned mot gulvet.

Så kom Obama og holdt en tale som snudde alt. Talen slo an den nye tonen for kampanjen Yes we can. Etterpå var tilhengerne euforiske. Ivrige etter å reise til neste stat og fortsette kampanjen.

Noen unge artister hakket opp den suggererende talen og laget musikk av den! Nå går nederlagstalen sin seiersgang  som inspirerende video. Det er godt gjort.

obamavid

Lurte klima-journalister

Energistyrelsen i Danmark lurte alle, og betalte en vitenskapsmann for å fremme myndighetenes syn i klimadebatten.

Ingeniørdocent Peter Laut fra Danmarks tekniske universitetJobben fikk i det stille betalt for å latterliggjøre alle som tviler på at Co2 står bak den globale oppvarmingen. Under den sosialdemokratiske regjeringen gikk Laut til frontalangrep på blant andre selforskeren Svensmark og statistikeren Lomborg.

Det skandaløse er at journalistene som refererte Laut i aviser radio og TV, trodde de snakket med en uavhengig vitenskapsmann.

Sannheten var altså at den veltalende Laut var en lobbyist som skrev timelister og ble betalt for å markedsføre myndighetenes Co2 politikk.

Skål for en kaldere verden

Kanskje Stortingsrepresentanten ikke har bestått barneskolen? spurte en bekjent og viste frem Anniken Huitfeldt (Ap) sin kronikk om klimaendringene: "Havet stiger fordi isen på Nordpolen vil smelte ", forklarer Huitfeldt. Jeg skal være den første til å vedgå at norsk er et vanskelig språk, men så var det naturfagene. Selv de som var fulle store deler av gymnastiden registrerte at når isen i pjolteren smeltet så rant ikke glasset over. Tvert om, fikk mange smertefullt erfare at når pilsen i pilsflaska frøs ute i yttergangen på hyttetur, så sprakk mange av flaskene fordi vann som fryser utvider seg. På den annen side, skal vi ikke se bort fra at de som hadde mest hangover mistet den skoletimen hvor læreren fortalte at isen over nordpolen ligger i vann og ikke på land.

Mer format er det over statsminister Stoltenberg som tilsynelatende har gjort det til et politisk prosjekt å utrydde menneskeheten. Han vil nemlig bekjempe drivhus effekten.

Sitat: "Lykkes vi i Kina, lykkes vi med å bekjempe drivhuseffekten.", sitat slutt.

Uten drivhuseffekten vil det bli rundt 18 minus ! grader i snitt på jordkloden (mot ca 15 grader pluss i snitt i dag). Statsministeren er ikke feilsitert av VG, han skriver det samme i en kronikk i DN. 

Men ikke le av politikerne. Etter flere dager med Al Gore i byen klarte ingen norske journalister å stille kritiske spørsmål til Nobelprisvinneren -- det måtte BBC ta seg av.

For konsensus er viktig i Norge, og og det løpende prosjektet til mange journalister er nå å få slått fast at jorden straks ville gått under om ikke Norge (Gro) tidlig hadde kommet i gang med å redde den (Julenissen er norsk og han heter Jens).

Stoltenberg

Litt kaldere takk (Foto A. Holm)

Varmer solen ?

Selvsagt. Jordkloden har gjennom tidene svingt fra å være en "snøball" til å være het
(det var en gang England dyrket vindruer og Grønland eksporterte hvete til Norge).

Ved romsenteret i København møtte jeg solforskere som arbeider med en teori om at det er solen som øker temperaturen på kloden i et samspill med kosmisk stråling og skydannelse. De mener Co2 utslippene har liten betydning i forhold til solen og skyene.

Skyer kjøler ned jorden. De reflekterer varmen fra solen. Skyer dannes blant annet ved at vanndamp kondenserer til vanndråper rundt ørsmå partikler i atmosfæren, som støv, pollen og saltkorn.
Kosmisk stråling er små partikler, som kontinuerlig bombarderer kloden vår. Også rundt disse kan det i følge den danske selforskeren Henrik Svensmark kondenseres vann.

- En stor del av klimaet vårt er styrt av rommet, sier Svensmark.

Den kosmisk strålingen treffer jorden fra alle kanter, men magnetfeltet til solen er blitt sterkere, og dette hindrer strålingen i å nå frem til jorden. Mindre stråling betyr i følge solforskeren færre skyer, og da blir det varmere.

- Vi lever faktisk i den høyeste solaktiviteten vi har hatt de siste tusen årene, forteller Svensmark. Min reportasje kan du se her. Les mer om teorien her. Her har det det norske romsenteret kommentert teorien med interesse. Teorien blir nå utprøvet gjennom to store eksperimenter i Europa. I mellomtiden mener mange vitenskapsfolk at teorien er noe stort tull. Noen av motforestillinger kan du lese om i denne kritiske artikkelen fra BBC. Artikkel slutter imidlertid med et interessant poeng, for tenk om vi som Svensmark tror, kan gå mot en ny istid, sitat:

...if Henrik Svensmark is right, we should then see cosmic rays increase and global temperatures start to fall; if that happens, he can expect to see a Nobel Prize and thousands of red-faced former IPCC members queuing up to hand back the one they have just received.

Noe å tenke på i disse nobeldager.

solforsker
Solforsker Henrik Svensmark: Hva om det er solen, ikke Co2, som øker varmen på jorden?

Er noe viktigere enn klima?

Jeg stanget i kø i Washington trafikken i mars i år mens jeg lyttet til radioens overføring av en høring i Kongressen. Den danske professoren Bjørn Lomborg, vitnet for de prestisjetunge komiteene for vitenskap og miljø. Dagen før hadde tidligere visepresident Al Gore forklart sitt syn på klimaendringene. Nå var Lomborg valgt ut, for å sette Gores stadig mer kontroversielle påstander om menneskeskapte klimaendringer i perspektiv.

Lomborg advarte mot de mange som nå ser seg tjent med å overdrive faren ved klimaendringene. Lomborg mener verden IKKE bør bruker enorme pengesummer på klima tiltak som har minimal effekt. Han oppfordret politikerne til heller å bruke de samme pengene til å redde flere titalls millioner mennesker som nå dør av hiv/aids, underernæring og giftig drikkevann. I mellomtiden mener han verden må forske frem effektiv og rimelig miljøteknologi som om noen år også kan hjelpe de fattige landene.

Lomborg som er samfunnsviter og statistiker har ofte blitt angrepet, men han har ved å gå inn i tallmateriale, bak de stadig mer dramatiske presseoppslagene, vunnet respekt i vide kretser. Nå fremheves han av alle fra BBC til New York Times - eller som her i TIME. 

Grunnen er enkel. Det er viktig at flere stemmer slipper til, ikke minst nå som klimadebatten er i ferd med å bli unyansert. Mitt intervju med Lomborg gikk i TV2's klimaserie, i 21 Nyhetene, Onsdag 28. november.

Lomborg2
Bjørn Lomborg

Drepte Bush Mandela?

Det er få norske journalister som liker president Bush. Dette fører til feil. En mann ved navn Georg Gooding har skrevet et sint, men interessant innlegg i Dagbladet.

For å svare på spørsmålet. Bush er ikke dum i hodet. Men av en eller annen grunn fremstår han stadig som tulling i europeiske og norske medier.

Frynsete rykte?

Å jevnlig lese utenlandske aviser og etterpå se hvordan de blir referert i Norge kan være en prøvelse. Nylig skrev en Dagbladet spaltist om Mor Teresa, sitat, at: "Hennes rykte blir stadig mer frynsete, ifølge New York Times" Ånå? Referansen er en leder i New York Times (Siden du må ha abonnement for å lese den, trykker jeg hele her). Se om du kan finne noe som helst i denne teksten om et "frynsete rykte".


image31
New York Times September 5, 2007
Editorial; A SAINT OF DARKNESS

To the extent people ever tried to project themselves into the mind of Mother Teresa, they might have pictured a Gothic vault washed in dazzling beams of saintly conviction. How startling to discover that it was a dark and dispirited place, littered with doubts.

A new book of her letters, ''Mother Teresa: Come Be My Light,'' published by Doubleday, show her struggling for decades against disbelief. ''If I ever become a saint,'' she wrote in one letter, ''I will surely be one of 'darkness.' '' And in another: ''If there be no God -- there can be no soul. If there is no soul then Jesus -- You also are not true. Heaven, what emptiness.''

That may rattle some believers, but it is a welcome reminder that saints, too, are only human, and that stories of dauntless piety tend to be false. The letters -- which Mother Teresa wanted destroyed -- may help chip away at the lacquer of myth that has been adhering to her since well before her death in 1997.

They reveal, too, a cannily willful nun, who tested the limits of her vow of strict obedience in her campaign to win permission to leave her order, the Loreto Sisters, to found the Missionaries of Charity, with the radical goal of going outside convent walls to live among the poor of Calcutta's slums. ''Please let me go,'' she wrote in one of many insistent letters to her archbishop. ''If the work be all human, it will die with me, if it be all His it will live for ages to come. Souls are being lost in the meantime.''

When the archbishop relented, the rest became history, until the revelation of the pain that haunted her down the decades.

''I think there is no suffering greater than what is caused by the doubts of those who want to believe,'' wrote Flannery O'Connor, the Roman Catholic author whose stories traverse the landscape of 20th-century unbelief. ''What people don't realize is how much religion costs. They think faith is a big electric blanket, when of course it is the cross. It is much harder to believe than not to believe.''

O'Connor suffered from isolation and debilitating illness, Mother Teresa from decades of spiritual emptiness. But -- and here is the exemplary part, inspiring even by the standards of a secular age -- they both shut up about it and got on with their work. Mother Teresa, sick with longing for a sense of the divine, kept faith with the sick of Calcutta. And now, dead for 10 years, she is poised to reach those who can at last recognize, in her, something of their own doubting, conflicted selves.

Det jeg ser i de utenlandske avisene jeg følger er en refleksjon over tro og tvil (eksempler her) på et nivå få i norsk presse når opp til.

Mens Dagbladet skriver, sitat: "FRYNSETE: Trodde hun egentlig på Gud?", så konkluderer Newsweek redaktør Woodward i en kommentar i Wall Street Journal, stikk motsatt:

A Special Breed of Saint

By KENNETH L. WOODWARD
September 8, 2007; Page A12

Ten years ago this week I watched Mother Teresa's funeral on television, then got up the next morning to write an appreciative cover story on her life for Newsweek. All day long I imagined that she had turned in her sari, jumped into a convertible and headed to the south of France to write her autobiography, "From Calcutta to Cape d'Antibes: My True Story." In other words, I felt Mother Teresa was much too perfect, too spiritually self-assured, too much the "living saint."

I could admire her, but only at a distance.

I wish I knew then what we all know now -- that for the last half century of her life Mother Teresa was inwardly tortured by the sense that God had abandoned her. Even as she went about assuring the sick and dying of God's love, she herself felt only emptiness and loss. The more the religious order she founded prospered, the more her private religious life withered. We learn this from a selection of her letters to her spiritual advisers, published this week by Doubleday under the deceptively pious title, "Mother Teresa: Come Be My Light."

The title is laced with irony. Having pledged to live for Christ alone -- "I want to love Jesus as he has never been loved before," she confided -- she found only "darkness and coldness and emptiness so great that nothing touches my soul." The language is reminiscent of "the dark night of the soul" that the famous Spanish mystic, St. John of the Cross, described as a painful purgation. But for Mother Teresa, the night seems to have lifted only once, briefly, before descending again as a permanent condition.

I always suspected that beneath her veneer of self-effacement Mother Teresa was one tough Albanian woman. She had to be, pushing all the way up the church ladder to win permission for her Missionaries of Charity to work among "the poorest of the poor" in India. Hers became a worldwide organization with only one spokesperson, one decision-maker, one figurehead to take credit for the work her colleagues did. Cardinals and bishops glowed in this diminutive woman's presence. When she posed next to Pope John Paul II, as she often did, he was the other person in the photo. This winner of the Nobel Prize for Peace (1979) seemed invincible. But now we discover that she lost the taste for saving souls. "Heaven means nothing to me," she told her confessor.

What are we to make of these personal revelations? Reading them, I am reminded of another hugely popular saint, Therese of Lisieux. She entered a Carmelite cloister at age 15 and died nine years later of tuberculosis. Her reputation for holiness was based on a spiritually cheerful autobiography that was posthumously published as "The Life of a Soul." Among Catholics it was an international bestseller. Only later was it discovered that her own sister, Pauline, then head of the convent, had removed all the sickbed entries in which Therese described her spiritual dryness and how she feared a loss of faith. The unexpurgated version became a spiritual classic.

Like that 19th century saint, Mother Teresa was ill served by her admirers, I always thought, especially by the almost obsequious deference shown her by members of her own order. Pride, after all, is prime among the seven deadly sins, and I often wondered whether Mother Teresa secretly, even unconsciously, relished the adulation she received. Now we know that all she wanted was to live in the presence of God. Instead, she experienced only his absence. She took to calling him "The Absent One."

A number of commentators have concluded from the letters that Mother Teresa lost her faith. They seem unaware that Vatican judges cited the letters as proof of her exceptional faith. That figures: What the church looks for in a saint is not just good works -- for that there are Nobel Prizes -- but solid evidence that the candidate for canonization was transformed, inwardly and utterly, by God's grace.

From the letters I think we can say -- must say -- that Mother Teresa was a special breed of saint: a genuine mystic. The Catholic tradition includes a rich and subtle store of insights into the mystical life. By that I mean the lives of those men and women who seek to experience union with God in this life. Wanting this experience doesn't mean that God will gratify that desire. In any case, the experience is often short-lived. Mother Teresa tells us in her letters that she once felt God's powerful presence and heard Jesus speak to her. Then God withdrew and Jesus was silent. What Mother Teresa experienced thereafter was faith devoid of any emotional consolation.

But the letters show us something else that is crucial in the life of a mystic: They need the council of others, usually those less spiritually advanced, for direction. No one becomes a saint all by herself, though we Americans like to think anyone can find God unaided. In the case of Mother Teresa it was a theologian, Father Joseph Neuner, who showed her how her sense of abandonment mirrored the experience of the crucified Christ himself, who felt the Father had forsaken him. Afterwards, she wrote, "I came to love the darkness."

In the end, Mother Teresa had to rely on faith, hope and charity. These are the virtues expected of all Christians, not just the spiritual elite. She was one of us after all.

Mr. Woodward, a contributing editor at Newsweek, is the author of "Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes a Saint, Who Doesn't, and Why" (Touchstone, 1996).

USAs kjærlighet til vitenskap

USA har en kjærlighetsaffære med vitenskap. Du ser det i lekene i barnehagene, i romfarten, fra de minste bygdemuseene til verdens største samlinger.

I går sto jeg sammen med ungene mine og så to haier rett i øynene. Her følger en lenkesamling til noen fine museer jeg har besøkt den siste tiden, og et par tanker om hvordan noen sentrale europeiske journalister har klart å skape et vrengebilde av det
resonnerende USA

.image23 
Du kan møte skilpadder og haier i California...

Vi er på ferie, og i går sto vi i det store akvariet i Monterey i California. Dette er ikke en gang USA største, men det er flott. Alt er lagt til rette for at barn skal forstå naturen bedre og helst ta og føle på det de ser. (Norge lever av havet, hvorfor har ikke vi noe som ligner?)

 ..og løfte dinosaurer i Montana.

Snakker om å ta på: Tidligere i sommer stanset vi i den lille byen Chinook i Montana. Som i så mange byer har de et godt bygdemuseum. Her med vekt på indianernes historie, nybyggerlivet -- og de mange funnene av dinosaur skjelett i området. Det koster ingen ting å komme inn og vertinnen låste opp et bakrom der barna fikk lov å løfte på og studere ekte dinosaur knokler.

 Det er en linje fra nybyggere på prærien til...

Ofte er museene skapt av lokale ildsjeler, med generøse gaver fra næringsliv og gode kapitalister. Som i Fort Benton. Der har de bygget opp mye av byens gamle fort og tatt vare på gammel by-bebyggelse på et tun. Men kanskje mest interessant av alt; laget et landbruksmuseum som viser det harde livet pionerene på prærien levde.

 ...verdensrommet.

Det er et er gap fra den nye plogen de fant opp i Montana, til oppfinnelsene som romfarts-museet i Washington DC viser. Romfart er bare er en liten del av verdens største museums kompleks. The Smithsonian i D.C. har alt fra sjelden kunst til levende dyr, alt kan du se gratis. Etter tre år har jeg til tross for jevnlige besøk ikke fått med meg alt.

Museer i USA er ikke tilbakeskuende nostalgi. Tvert om er dette produkt av amerikanernes DNA, den sterke troen på fremtiden. Amerikanerne ser på sin historie som inspirasjon for nye tanker, ny erkjennelse og fremskritt.

 Fra 400 år gamle feil i Virginia..

I Jamestown i Virginia kom en liten koloni engelskmenn for nøyaktig 400 år siden. De klarte seg svært dårlig. Uvitende om mye i det nye landet gjorde de store feil, slik museet nådeløst viser. Svært mange døde av sult. Men kolonien sådde tanker om brudd med det europeiske klassesamfunnet, et bedre demokrati og likhet for loven. Her strekkes linjer frem til vår tid.

Da en gruppe av mine europeiske journalist kolleger nylig laget en sak om museer i USA, valgte de et eneste. Museet for "creation", i Kentucky. Et museum opprettet av en kristen utgrupe som vil bevise at Gud, bokstavelig talt, skapte verden på syv dager. De hevder evolutionslæren er gal.

Journalistikk er å fortelle om det som er overraskende, og slik fungerer reportasjen. Det er en god historie. Men når den står alene gir den et vrengebilde. Hvis europeiske journalister fortsetter å sende ensidige reportasjer om pussige (og svært ofte marginale) fenomener i USA så blir det snart sensasjonelt å fortelle om et normalt menneske her borte.

 ...til stamceller barna får se i San Fransisco.

I San Fransico har de bygget en tidligere hangar om til et fantastisk museum for vitenskap. Her går barna fra det ene eksperimentet til det andre, leker, ler og lærer. De krabber inn i apparater, skrur og eksperimenterer. Her er stamcelleforskning og utviklings-lære helt naturlige ingredienser, som kan studeres gjennom f.eks. mikroskoper.

Norge er steinrik på grunn av naturressurser, men det var ikke noe slikt vi brukte noen millioner kroner på da hangarer sto ledig på Fornebu. Det ville kostet oss to minutter med oljeproduksjon. Og noen frivillige som ville jobbe gratis, som i USA.

Men det er en fjern tanke for oss.

Indianerbarna i Sør Dakota

- Mamma er i fengsel, sier den lille jenta: - Pappa er i fengsel også.

Hun er fire år og bor på et lite barnehjem i Indianer reservatet Pine Ridge i Sør Dakota. Barnehjemmet er i boligen til et gammelt ektepar: Louis og Melvina.

Pine Ridge er en av USAs aller fattigste distrikter. Her er arbeidsløsheten over 80% og volden og rusmisbruket så omfattende at det praktisk talt rammer hver eneste familie.

image22
Childrens village, Pine Ridge

Da Europeere for 150 år siden invaderte dette området fikk de etterhvert hjelp av USAs føderale myndigheter som fordrev og svindlet Lakota indianerne fra landet. Etter hvert som USA vokste til, har landet gjort flere forsøk på å rette opp overgrepene. Men i Pine Ridge har lite virket. Og her kunne vår elendighets beskrivelse sluttet, som mange andre.

Men dette er komplisert: Alle reservater i USA har betydelig del av selvstyre som egne "nasjoner". Store penger blir overført fra USAs føderale myndigheter til reservatene. Men ingen kan bygge et samfunn på sosialstønad. Indianerne må finne en måte å stå på egne ben. Mange steder klarer de det, men ikke i Pine Ridge.

Det finnes kanskje håp i den helt fundamentale debatten som nå kommer. Kanskje er hele konseptet med selvstyrte reservater med felles eiet land feil? Noen mener det virker mot sin hensikt, at det blokkerer investeringer og økonomisk vekst. Kanskje er ordningen med egen jurisdiksjon på reservatene også en dårlig ide. Gjenger, organisert kriminalitet og vold mot kvinner er svært ofte ukontrollert viser en nedslående artikkel i Walt Street Journal nylig.

Louis og Melvina er to fantastiske gamle mennesker. De har tatt imot tusener av barn i hjemmet sitt for kortere eller lengre perioder. De bor midt i Pine Ridge, hvor de under svært enkle kår gir barna mat og kjærlighet, og kontakt med Lakota indianernes røtter.

Innslaget kommer en av dagene på TV2 nyhetene.

Musikken i innslaget er laget av Brave (Sacred Spirit, Vol. 2)

Både Bush og innvandrerne tapte

Den store innvandringsreformen i USA ser ut til å være stein død. Jeg trodde en stund president Bush skulle klare å vinne gjennom med et kompromiss, men slik ble det ikke.

I Senatet i dag (28.6) var det ikke mulig å samle nok stemmer til å drive reformen videre. Dermed måtte Bush sukke dypt og se et fornuftig tiltak kollapse. USA har anslagsvis 12 millioner illegale innvandrere i landet. Det går selvfølgelig ikke an å spore opp, arrestere og kaste ut alle  Derfor ville Bush gi de illegale en mulighet til å gjøre opp for lovbruddet og bli statsborgere. Men dette "amnestiet" blir av kritikerne kalt en premiering av kriminalitet. Spesielt Republikanere, og noen Demokrater i utsatte valgdistrikt, sa nei.

Flertallet i USA mener Bush har rett i at noe må gjøres. Få er imponert over Kongressen som Demokratene nå kontrollerer med knapt flertall. Bare en av fire i USA synes Kongressen gjør en god jobb. Det betyr at Kongressen er omtrent like upopulær som Bush selv.

Politisk redaktør i NBC News, Tim Russert, var uvanlig stram i kritikken av både Kongressen og Det Hvite Hus i kveld (se på slutten av dette innslaget)

Amerikanernes sinne over politikerne, etter invasjonen av Irak og de mange politiske korrupsjon skandalene, fortsetter å bygge seg opp. Det er en interessant politisk situasjon her nå. Mye kan skje før presidentvalget neste år.

image19

Millioner av illegale innvandrere demonstrerer fredelig i USA. De har jobb, men mangler papirer. (Motsatt av situasjonen i Europa, med andre ord, hvor innvandrerne ikke har jobb, men har papirer og et veldig sinne.)

Ut og stjæle hester

For alle som likte Per Petterson's nydelige roman "Ut å stjæle hester", her kommer hyggelig nytt.

Et oppslag om boken utgjør hele coveret på "New York Times, Book Review" søndag 24. juni..


Anmelderen går svært grundig til verks og kaller romanen superb før han konkluderer med at den har en slik originalitet at den utvider leserens egen opplevelse av livet.

Du verden. Når skjedde det sist med en norsk forfatter?

Cover illustrasjon, New York Times

Norge rykker IKKE inn i Darfur nå!

Norge skal IKKE sende 275 soldater til Darfur i løpet av et halvt år. Meldinger om dette i andre medier er ikke riktige.

Jeg står og sjauer flyttelasset som skal hjem til Norge. Så ringer telefonen. Nyheter. En norsk TV stasjon har meldt at 275 norske soldater skal til Darfur innen et halvt år. Dette er ikke småtteri. En avis er også på saken. Også den forteller at Norge nok skal sende soldater til Darfur i høst og sier at det skal være en viktig "styrkegenereringskonferanse" i FN i New York på fredag.

Jeg setter fra meg kassene og begynner å ringe rundt i FN-systemet, UD og Forsvaret hjemme i Norge. Når jeg lover kildene anonymitet, er svarene deres entydige. Opplysningene hjemme er gale. Det er helt umulig at Norge skal sende 275 soldater i år. Hva som eventuelt vil skje en gang i fremtiden vet ingen, men mest sannsynlig vil ikke Norge bidra med styrker i Darfur i det hele tatt.

image11

Krisen i Darfur er dramatisk. Jeg har tidligere lagt ut noen artikler om dette på Hardefakta.no. President Bush, jødiske aktivister og New York Times spesielt har presset på for å få stanset det de kaller et "folkemord" (et sterkt uttrykk utenriksminister Støre ikke ville bruke sist jeg spurte han). Kampanjen for å stanse massedrapene og voldtektene har effekt. Mandag 25. juni inviterer den nye franske utenriksministeren til et toppmøte i Paris. Der vil Norge spiller en aldri så liten rolle i dialog med Kina, som har nære bånd til det blodige regimet i Sudan. Norsk UD har dyktige folk som har jobbet lenge med Darfur, men å forhandle med verdens verste diktator, Bashir, i Sudan, har vist seg å være et mareritt. Det er bortimot håpløst å få til en politisk løsning.

Derfor presser den siviliserte verden frem en militær løsning.

FN og den Afrikanske Unionen (AU) lager nå et militært samarbeid verden ikke har sett maken til. Det er her enkelte medier, uriktig slår fast at Norge SKAL sende 275 soldater det neste halve året.
Bakgrunnen er denne: Innrykket kommer i tre omganger:

1) Den første gruppen er omsider på plass og kalles "light suport". Der har Norge nå seks eller syv offiserer.

2) Senere i sommer, eller høst, blir "heavy suport" sendt inn. Denne har en ramme på 2.250 soldater. Her er plassene fordelt og Norge har IKKE fått bli med. Norge og Sverige tilbød 552 soldater knyttet til ingeniør-tropper, men FN takket nei. Grunnen er at FNs avtale med Karthoum setter absolutte grenser for hvor stor FN styrken kan være totalt. FN mente de ikke kunne fylle opp for mange av de begrensede plassene med ingeniør-tropper fra Norden. FN ba Norge og Sverige redusere antallet soldater fra 552 til 275, men Norge og Sverige nektet, av sikkerhetsmessige grunner.

3) Den tredje og siste omgangen blir "hybrid styrken" på knapt 20.000 mann. Den blir sendt inn tidligst i 2008, antagelig godt ut på våren eller sommeren. Det er altså mer enn et halvt år før denne styrken skal inn og dermed ser vi at Norge umulig kan bidra i år.

Men kan Norge få bli med når denne hybrid styrken en gang blir utplassert? Neppe. En av mine kilder i FN viser til rapporten som FNs Generalsekretær og formannen i den Afrikanske Unionen la frem for Sikkerhetsrådet 5. juni i år. Hvis du der ser på punktene 79 og 80 så ramser de opp hvilke type styrker som trengs til den såkalte "Hybridstyrken": Mange infanterisoldater, noen overvåkingsfly og helikopter, men INGEN ingeniør-tropper. Og det er ingeniør tropper Norge tilbyr. Det er ifølge dokumentet, og i følge mine kilder, så langt ikke bruk for de norske ingeniør troppene.

Så hva skjedde på den "styrkegenereingskonferansen" på fredag, som en avis skrev om? Det var ingen slik konferanse, den fantes ikke! Det nærmeste var et rutinemessig gruppemøte på lavt nivå der små detaljer ble diskutert, men det var ingen konferanse og de diskuterte ikke styrkegenerering. En slik konferanse kan komme 3. juli, men heller ikke da vil det bli tatt noen avgjørelse om hvem som skal delta. Dette er en komplisert operasjon som beveger seg svært sakte.

Så. Mens jeg fortsetter å lempe kasser, og IKKE lager en TV sak på noe som IKKE skal skje, kan du jo tenke litt over hvorfor noen vil at du skal tro at Norge nå sender FN soldater til Afrika? Fyll gjerne ut ditt forslag i feltet under, bruk fullt navn, et anstendig språk og baser deg på fakta og referanser.

Og til oss journalister. Når denne regjeringen sier noe er det en god regel å sjekke om det de sier er sant.

For i Norge er utenrikspolitikk først og fremst innenrikspolitikk.


image13

Crazy Horse, Sør Dakota

Langsomt blir verdens største monument hugget ut av Black Hills i Sør Dakota.
Det viser Crazy Horse, en av de største lederne i de nordamerikanske indianernes historie.

image8

Dette prosjektet rommer noen tankevekkende historier, og ikke alt er slik vi vanligvis tenker oss.

image9
Skulptør Korczak Ziolkowski og Lakota Chief Henry Standing Bear, 1948, da arbeidet startet.
© Crazy Horse Memorial Foundation

I noen dager har jeg reist rundt i Sør dakota, i deler av det som en gang var Oglala Lakota indianernes rike.

Mer om dette senere.

Napalm i innvandringsdebatten

Den store innvandringsreformen i USA har kjørt seg fast i Senatet..

Mange på høyresiden er rasende fordi Bush vil hjelpe 12 millioner illegale innvandrere med å få statsborgerskap (amnesti som premierer lovbrytere, sier kritikerne). Venstresiden og kirkegrupper er kritiske til reformen fordi den har et gjestearbeiderprogram som de mener ikke tar nok hensyn til familiene. 
 

President Bush sier han er sikker på å få gjennom den nye loven - likevel. Bush får kraftig støtte av president kandidat Senator John Mc Cain. Men motstanden og sinnet hos mange i USA er stort.

 

De fleste fattige i verden drømmer om å komme til USA (og ikke til Norge :-) om vi skal dømme etter presset mot landegrensen. USA har et liberalt syn på innvandring. Men mange føler nå at lovløsheten tar over.

 

Jeg sto en natt på grensen mellom Arizona og Mexico og snakket med Glenn Spencer. Han drev en privat overvåkingsgruppe som vil stanse det de kaller "den store invasjonen". En av Spencers venner samlet på klapperslanger og våpen, som han viste oss. Han beskrev hvordan napalm skutt med hagle kunne sette fyr på mennesker.

 

Spencer og kammeratene hans, er ekstreme unntak, men de oppsto ikke i noe vakum. Raseriet er betydelig

.image7  Spencer

 

Jeg tror fortsatt som jeg skrev, at Bush kan få drevet gjennom en stor reform, men jeg er ikke sikker.

 

Reportere med flyforbud?

Forfatteren Jostein Gaarder vil rasjonere utenlandsreiser med fly og sier til VG at to flyreiser i året får holde. Kanskje Gaarder kunne opprette og lede et nytt direktorat med 300 byråkrater som kunne behandle våre søknader om å få fly ut av Norge?

 

Nå har imidlertid Forskning.no funnet ut at nordmenn ikke flyr ut av landet 20 ganger i året, slik Gaarder var opprørt over, men 0,8 ganger i året!

 

Det var en lettelse. Da får kanskje Fredrik fly mer enn to ganger i året til Midtøsten og Øystein får fortsette å pendle til Russland? En dag flyet er forsinket kan vi jo alle bruke tiden til å fundere over et av litteraturdebattens forsømte spørsmål: Må man være smart for å skrive så gode bøker som Gaarder faktisk skriver?   

 En tenksom Jostein Gaarder

En sivilisasjon

Civilization is a stream with banks. The stream is sometimes filled with blood from people killing, stealing, shouting, and doing the things historians (and journalists*) usually record - while, on the banks, unnoticed, people build homes, make love, raise children, sing songs, write poetry, whittle statues. The story of civilization is the story of what happens on the banks. Will Durant

Jeg går og rydder. Om noen uker er mine drøyt tre år som korrespondent i USA over. Jeg har alltid forsøkt å fortelle om vanlige anstendige mennesker, om håp og gode gjerninger. Men det ble aldri nok. Abu Graib, Guantanamo, Katrina, Irak, skoleskyting, dødsstraff. Vi måtte bruke tid på disse sakene, selvfølgelig, men de gir ikke noe fullstendig bilde av en stor sivilisasjon.

Vi journalister dekker ikke motorveier, vi dekker bilulykker. Sånn er det. Men i den grad jeg noen gang sa noe viktig var det kanskje innimellom. 

image5
Margaret Flemming (Chicago) med seks av sine åtte adoptivbarn. Flere av dem var HIV positive da hun tok dem til seg. I dag er to av dem fortsatt HIV positive.

(*min tilføyelse)

Bush - tale om frihet

USAs president Georg W. Bush holdt i dag tirsdag 5. juni, en tale på en stor frihetskonferanse i Praha. Du finner talen her

Vil du sette deg bedre inn i det som nå skjer, bør du lese talen. Den oppsummerer idealene som driver amerikansk utenrikspolitikk under George W. Bush.

USA drives også av egeninteresser som ikke alltid er like idealistiske (det gjelder strengt tatt alle land, også Norge). Men det er all grunn til å tro Bush når han sier at han vil spre demokrati. Dette prosjektet truer nå med å kjøle ned forholdet mellom USA og Russland og kan i ytterste fall føre oss inn i en ny kald krig. 


image9
President George W. Bush og Laura Bush møtte Tsjekkias President Vaclav Klaus og hans kone Livia Klausova i Praha, rett før Bush holdt sin tale. 

Surrebukker eller terrorister?

Terrorplottet mot JFK flyplassen virker skremmende, det kunne satt store deler av New York City i flammer. Men bli ikke forbauset om terroristene vi nå hører om viser seg å være et par surrete tapere.

Muslimer i USA er glade i landet sitt, viser en ny undersøkelse. De er mye mer integrert og fornøyd enn muslimer i Europa. I USA er det lettere å få jobb, muslimene ser ser muligheter.

Så mens vi snakker om terrorangrepet som IKKE skjedde på JFK, bør vi tenke på det som faktisk skjedde i London. Transportsystemet ble i 2005 sprengt av muslimske ungdommer som var født og oppvokst i Storbritannia. Det samme med bombingen av Madrid i 2004, utført av muslimer oppvokst i Europa. De som slo til mot USA 11. september 2001 fløy inn til USA, fra andre land. Noen hadde bakgrunn fra Hamburg Tyskland, men ikke fra USA

Det meste politiet her i USA finner av såkalt "hjem avlet" muslimsk terrorisme er hjelpeløse sosiale utskudd som dem vi så i Miami. Mest kjente for å be Al Qaida om hjelp til nye støvler.

Terroristene i USA er ikke muslimer. Historisk er det ekstremister på høyresiden, som er de farlige jmf Oklahoma bomben. .

Den interessant debatten er, etter min mening, følgende: Hvorfor får USA til integreringen så mye bedre enn Europa?. Amerikanske muslimer er opptatt av å bygge sin egen fremtid -- og landet!

Bush og Bono - samstemt om AIDS

I vår serie: "utskjelt mann, gjør hyggelige ting", har vi i dag kommet til den kampen President Bush fører mot Aids i Afrika.

image1

Noe av det første Bush gjorde da han tok over etter Clinton, var å øke USAs store engasjement i kampen mot AIDS ute i verden. Og denne uken (bildet over) annonserte  Bush at han igjen vil øke innsatsen for blant annet å gi 2,5 millioner AIDS-syke behandling. Vokalisten i U2, Bono (bildet under) , lovpriser Bush. De to har med årene opparbeidet gjensidig respekt.

image2

Bush møter en del kritikk. Blant annet mener flere at USA ikke gjør nok og at USA legger for stor vekt på undervisningsprogrammer i sexualmoral og avholdenhet og ikke deler ut nok kondomer.

USA har delt ut 1,3 milliarder kondomer. Det er flere kondomer enn alle andre industrielle land har delt ut tilsammen, ifølge USAs globale AIDS koordinator Mark Dybul og FNs AIDS koordinator, belgieren, Peter Piot.

Men, det er utvilsomt riktig at Bush administrasjonen mener at kondomer ikke er svaret alene. Bush er under sterkt press fra kristne velgergrupper som mener det både er nødvendig å diskutere det kvinnesynet mange afrikanske menn har, og problematisere det sexualmønsteret som bidrar til å utsletter hele landsbyer i Afrika ad gangen.

Bush nær dobbeltseier

President Bush er upopulær. Mer enn 70 prosent i USA mener landet deres ledes i feil retning. Flertallet i den lovgivende og bevilgende nasjonalforsamlingen er mot han. Så da skulle Bush være lammet? Slett ikke.

Tvert om: Bush har stirret venstresiden i kne. Demokratene som vant høstens Kongressvalg med løfter om å få slutt på Irak krigen, har nå gitt seg og stemt for økte bevilgninger til den samme krigføring. Venstresiden blunket først da den sto øyne til øyne med Bush. Det store flertallet blant Demokratene (med unntak av blant annet Clinton og Obama) frafalt kravet om at det skulle settes en tidsfrist for tilbaketrekking.

Etter denne seieren har Bush gått løs på neste sak. Nå konfronterer han høyresiden i sitt eget parti. Han vil åpne USA for flere innvandrere. Bush er mer liberal når det kommer til innvandring enn noen regjerende politiker i Europa. I samarbeid med venstresiden vil Bush gjøre det enda lettere å komme lovlig inn i USA for å jobbe, og han vil gi 12 millioner illegale innvandrere i USA en sjanse til å bli statsborgere. Det er dette siste høyresiden i Bush sitt eget parti kaller "amnesti". Bush er uvanlig skarp i sine svar på tiltale. Han sier kritikerne på høyresiden bare er ute etter å skremme folk og egentlig ikke har satt seg inn i forslaget.

Jeg tror Bush vinner her også.

Tron Øgrim er død

Det er leit. Jeg ser at Wikipedia nevner meg som en av dem som angrep Tron hardest, og indirekte er det vel noe i det. Jeg laget en kritisk dokumentar om hvordan AKP(ml) dyrket massemordere. Programmet skapte debatt og Tron og jeg vekslet noen lange e-poster etterpå hvor vi var vennlig uenige.

image10

Jeg hadde litt sans for mannen. Han var en original, en personlighet, sprenglest, polemisk inn i det kunstneriske, og morsom. Få politiske ekstremister er morsomme. På 90 tallet hendte det en sjelden gang at vi møttes og drakk øl. Jeg gikk alltid hjem med noen nye artige setninger i hodet. Han elsket den samme rock and rollen som meg (den som han var med på å forby i AKP(ml) på 70 tallet), han kunne snakke lenge om det dypt folkelige i rare amerikanske stedsnavn (ville du bo i Climax eller Boring?). Jeg tror til slutt han var mer anarkist enn kommunist, og jeg forstår hvorfor mange skriver hyggelig om han nå.

Det er viktig å drive kritisk journalistikk på AKP(ml), det var en mobb, og vi har ennå ikke fått full klarhet i de væpnede sidene ved partiet. 

Tron tok selvfølgelig feil, men feilene hans var veldig interessante.
Hvor mange kan man si dèt om?

Er Hillary Clinton en løgner?

Fra USA ser jeg at Bill Clinton har sjarmert Norge. Jeg får spørsmål fra seere som lurer på om folk her i USA virkelig er så reaksjonære at de ikke kan velge en kvinnelig president? Mitt svar er nei, de er ikke det.  Problemet er ikke først og fremst at Hillary Clinton er kvinne, men at mange ikke stoler på henne.

De mener hun er en løgner som kan få seg til å si "alt" bare det tjener henne i jakten på makt.

Blant annet kommer Watergate reporter Carl Bernstein med en bok som etter sigende hevder at Hillary Clintons har løyet jevnt og trutt. Mange mener at Hillary, i likhet med sin mann, er lynende intelligent, veltalende, sjarmerende, - men altså ikke til å stole på.

De politiske bloggene her i USA har i lang tid registrert hvordan Fru Clinton endrer mening, tilsynelatende etter hva som tjener henne politisk. Hun stemte for invasjonen av Irak. Før jul støttet hun president Bush som ikke vil ha tidsfrist for når USA skal trekke seg ut. Nå er Hillary for en tidsfrist likevel. Nå prøver hun åpenbart å glatte over sin egen historie og skape inntrykk av at det ikke er noen forskjell på hennes Irak politikk, og den Barak Obama har. Obama har vært mot krigen fra første stund. Ta en titt på denne bloggen og se på dette TV klippet så får du kanskje et lite innblikk i hvordan paret Clinton også blir oppfattet her i USA.

Ikke kulturdepartement, men masse kultur

Er det ikke litt artig at USA ikke har noe kulturdepartement, men verdens sterkeste kultur? Over hele verden vil mennesker ha amerikansk musikk, dans og film. Er det rart franskmennene blir sprø?

I Norge bruker vi skattebetalernes penger til "å ta vare på kulturarven". Det betyr subsidierte plateinnspillinger med norsk folkemusikk som "ingen" kjøper. I USA får ikke folkemusikken slik støtte. Så for å overleve må folkemusikken tilpasse seg folket og livene de lever. Det kalles blues, country, folksongs, rock and roll, r&b, you name it. Hele verden vil ha det. Også franskmenn kjøper det amerikanske, selv om det franske kulturdepartementet subsidierer fransk kultur med enorme summer.

Frédéric Martel var fransk kulturattaché i USA da han, som mange av oss andre, oppdaget at USA er påfallende rikt på eksperimentelle dansegrupper, dypsindig teater, moderne billedkunst, ny musikk og fenomenale symfoniorkester. Martel dro ut på en tre år lang reise på kryss og tvers i USA. Fra General Motors Center for African American art i Detroit og Acoma Cultural Center i New Mexico, til svarte kirker i North Carolina. 700 intervjuer senere ga han ut boken "De la Culture en América" (Om kultur i Amerika) som nå debatteres i Frankrike og refereres her i USA.

Martel er opptatt av hvordan Frankrike begrunner sine kultursubsidier med en teori vi kjenner godt fra Norge, om at subsidier skaper mangfold. Problemet er at Frankrike har endt opp med et svært uniformert kulturliv styrt av en elite som ifølge Martel, ikke anerkjenner for eksempel etniske forskjeller. I USA derimot, ser jeg overalt hvordan minoritetskulturer blir løftet frem gjennom frivillige nabolagsorganisasjoner og indirekte blir subsidiert gjennom skattefratrekk.

Fra denne grasrota vokser det også frem en elitekultur i USA. Her er det store orkestre og ballettscener som i høyeste grad er avhengig av subsidier. Men det er ikke staten som deler ut folkets penger. Det er folket selv som vurderer kvaliteten og gir tildels enorme summer via bedriftene sine og i form av familiegaver.

Forleden var jeg i New York og intervjuet to norske menn som komponerer og produserer musikk for de største sangstjernene i verden (Se Magasinet i dag lørdag). Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen kaller seg "Stargate" og ligger nå på topp på Europeiske hitlister med Beyonce og Shakira's; "Beautiful liar". I USA lå de nylig10 uker på topp med sangen "So sick" fremført av Ne-Yo. De norske mennene er kulturarbeidere innen den delen av amerikansk kultur som vi ser mest til: Popmusikk, Broadway og Hollywood.

Mitt poeng er todelt: Amerikansk kultur er mye bredere enn den massekulturen vi forbinder med det amerikanske. Og det er dette etniske mangfoldet som det amerikanske folket selv inviterer til på grunnplanet, som til syvende og sist løfter opp en elite, og som trekker til seg to nordmenn som Eriksen og Hermansen. De to flyttet til New York med noen norske melodilinjer syngende i bakhodet. Toner de mixer inn i den brede amerikanske popmusikken, og som resten av verden kjøper med stor iver. Før de samme kjøperne litt etterpå fordømmer USA for kulturimperialisme, og synes det er naturlig at politikerne deres i Europa for eksempel, bruker skattepengene på nasjonal kultur... For å holde stand mot alt dette skrekkelige amerikanske.

Hvorfor min sønn tar skolebuss

At den lille sønnen min på syv år går om bord i en gul skolebuss om morgenen er ingen stor nyhetssak. Men noen ganger kan de små bildene forteller oss noe om de store spørsmålene i vår tid.

   Bevegelsen av mennesker over landegrensene. Globaliseringen. Folkevandringen, om du vil, blir av de mest pessimistiske kalt en klæsj mellom sivilisasjoner. Måten vi takler gnisningene som naturligvis oppstår når kulturer møtes, kan være avgjørende for nasjoners utvikling. 

   Hva kommer det av at fransk ungdom i såkalte innvandrerbydeler rundt Paris brenner biler i store opptøyer og slår folk i hjel? Det er en påfallende kontrast til USA. Her går millioner av ulovlige innvandrere i store fredfylte demonstrasjons i gatene. De dytter barnevogner, spiser is og vifter med flagg og synger!

   De franske ungdommene kommer fra andre og tredje generasjon i innvandrerfamilier, og skulle være franske som noen. Men de føler seg ikke som fullverdige franskmenn. De hevder de blir frosset ut. De får ikke jobb, de kommer ikke inn på de gode skolene. I Frankrike har de altså statsborger-papirer og velferdsgoder, men ikke jobb. I USA har innvandrerne jobb, men ofte ikke papirer. Fantastiske 12 millioner har sneket seg ulovlig inn i USA. De forsørger seg selv, og er tross alt optimistiske.

   Det er mange grunner til at USA lykkes bedre enn Europa med integreringen. Min sønns skolebuss er bare en detalj, men denne detaljen peker på noe viktig.

   Vi bor i et relativt velstående middelklasse strøk utenfor Washington D.C.. Her er det en fin barneskole i nabolaget. Isteden for å gå på denne skolen, blir de minste barna busset 20 minutter til en langt fattigere del av kommunen. I det strøket bor det mange hardt arbeidende innvandrere som verken kan gi barne en god start i det engelske språket, eller har tid til å følge opp lekser. Ideen er altså å hente inn så mange etniske amerikanske barn til skolen at skolen blir dominert av amerikansk språk og kultur. 

   Hvis jeg hadde forlangt at skolen her skulle gi mine barn morsmålsundervisning på norsk, hadde skoleledelsen sett dumt på meg. I Norge er det mange pedagoger som mener den beste måten barn kan lære seg norsk på er å få undervisning i for eksempel urdu. Såkalt morsmålsundervisning. I USA mener de en slik ide er absurd. Her mener de den beste måten å lære engelsk er å få undervisning i engelsk, og å bli omgitt av god engelsk.

   Grunnideen i det amerikanske samfunnet er at alle skal få en real sjanse. Barn og unge som snakker ghettoslang, taper den sjansen. De blir hengende etter i undervisningen. Og de får ikke de mest attraktive jobbene.

   Er det kebab norsk det kalles, den språklige hjelpeløsheten noen norske ungdommer lider under? Det finnes barn som er født i Norge som sliter med å uttale enkle norske lyder. De famler etter alminnelige norske ord. Kan det være slik at mange av dem som har problemer kommer fra skoler i indre Oslo øst? I Oslo er det skoler hvor nesten alle elevene kommer fra familier som ikke har norsk som morsmål. Skolene er rikt utstyrte, har mye materiell og gode lærere, men det spørs om det er nok?

   Jeg tok med fotograf og filmet klasserommet til sønnen min. Det kommer på TV2 Nyhetene en av dagene. 

   Guttungen min har det fint. Det er en varm og god skole. Og en viktig årsak til at han liker seg er at han har språket perfekt inne. Han har ikke problemer med å henge med i undervisning. 

   Ville foreldre på Bekkelaget eller i Holmenkollåsen i Oslo tillate at deres seks og syvåringer ble busset til Tøyen eller Gamlebyen skole? 

   Eller for å spørre på en annen måte: Er integrering kun en oppgave for staten og innvandrerne selv?. Eller har vi alle et personlig ansvar?
Mitt profilbilde

Gerhard Helskog

Fra: Ski

Født: 1963

Gerhard Helskog er utenriksreporter i TV2. Helskog var med å starte TV 2 i 1992, og har blant annet opprettet og ledet dokumentar-magasinene Dokument2 og Rikets tilstand. Han var TV2's korrespondent i USA fra 2004 til 2007 Helskog har bakgrunn fra NRK, Dagbladet og Østlandets Blad, - og har levert stoff til samtlige redaksjoner i TV2.

Mer...

oktober 2008
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6
7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             


hits