Bush nær dobbeltseier

President Bush er upopulær. Mer enn 70 prosent i USA mener landet deres ledes i feil retning. Flertallet i den lovgivende og bevilgende nasjonalforsamlingen er mot han. Så da skulle Bush være lammet? Slett ikke.

Tvert om: Bush har stirret venstresiden i kne. Demokratene som vant høstens Kongressvalg med løfter om å få slutt på Irak krigen, har nå gitt seg og stemt for økte bevilgninger til den samme krigføring. Venstresiden blunket først da den sto øyne til øyne med Bush. Det store flertallet blant Demokratene (med unntak av blant annet Clinton og Obama) frafalt kravet om at det skulle settes en tidsfrist for tilbaketrekking.

Etter denne seieren har Bush gått løs på neste sak. Nå konfronterer han høyresiden i sitt eget parti. Han vil åpne USA for flere innvandrere. Bush er mer liberal når det kommer til innvandring enn noen regjerende politiker i Europa. I samarbeid med venstresiden vil Bush gjøre det enda lettere å komme lovlig inn i USA for å jobbe, og han vil gi 12 millioner illegale innvandrere i USA en sjanse til å bli statsborgere. Det er dette siste høyresiden i Bush sitt eget parti kaller "amnesti". Bush er uvanlig skarp i sine svar på tiltale. Han sier kritikerne på høyresiden bare er ute etter å skremme folk og egentlig ikke har satt seg inn i forslaget.

Jeg tror Bush vinner her også.

Tron Øgrim er død

Det er leit. Jeg ser at Wikipedia nevner meg som en av dem som angrep Tron hardest, og indirekte er det vel noe i det. Jeg laget en kritisk dokumentar om hvordan AKP(ml) dyrket massemordere. Programmet skapte debatt og Tron og jeg vekslet noen lange e-poster etterpå hvor vi var vennlig uenige.

image10

Jeg hadde litt sans for mannen. Han var en original, en personlighet, sprenglest, polemisk inn i det kunstneriske, og morsom. Få politiske ekstremister er morsomme. På 90 tallet hendte det en sjelden gang at vi møttes og drakk øl. Jeg gikk alltid hjem med noen nye artige setninger i hodet. Han elsket den samme rock and rollen som meg (den som han var med på å forby i AKP(ml) på 70 tallet), han kunne snakke lenge om det dypt folkelige i rare amerikanske stedsnavn (ville du bo i Climax eller Boring?). Jeg tror til slutt han var mer anarkist enn kommunist, og jeg forstår hvorfor mange skriver hyggelig om han nå.

Det er viktig å drive kritisk journalistikk på AKP(ml), det var en mobb, og vi har ennå ikke fått full klarhet i de væpnede sidene ved partiet. 

Tron tok selvfølgelig feil, men feilene hans var veldig interessante.
Hvor mange kan man si dèt om?

Er Hillary Clinton en løgner?

Fra USA ser jeg at Bill Clinton har sjarmert Norge. Jeg får spørsmål fra seere som lurer på om folk her i USA virkelig er så reaksjonære at de ikke kan velge en kvinnelig president? Mitt svar er nei, de er ikke det.  Problemet er ikke først og fremst at Hillary Clinton er kvinne, men at mange ikke stoler på henne.

De mener hun er en løgner som kan få seg til å si "alt" bare det tjener henne i jakten på makt.

Blant annet kommer Watergate reporter Carl Bernstein med en bok som etter sigende hevder at Hillary Clintons har løyet jevnt og trutt. Mange mener at Hillary, i likhet med sin mann, er lynende intelligent, veltalende, sjarmerende, - men altså ikke til å stole på.

De politiske bloggene her i USA har i lang tid registrert hvordan Fru Clinton endrer mening, tilsynelatende etter hva som tjener henne politisk. Hun stemte for invasjonen av Irak. Før jul støttet hun president Bush som ikke vil ha tidsfrist for når USA skal trekke seg ut. Nå er Hillary for en tidsfrist likevel. Nå prøver hun åpenbart å glatte over sin egen historie og skape inntrykk av at det ikke er noen forskjell på hennes Irak politikk, og den Barak Obama har. Obama har vært mot krigen fra første stund. Ta en titt på denne bloggen og se på dette TV klippet så får du kanskje et lite innblikk i hvordan paret Clinton også blir oppfattet her i USA.

Ikke kulturdepartement, men masse kultur

Er det ikke litt artig at USA ikke har noe kulturdepartement, men verdens sterkeste kultur? Over hele verden vil mennesker ha amerikansk musikk, dans og film. Er det rart franskmennene blir sprø?

I Norge bruker vi skattebetalernes penger til "å ta vare på kulturarven". Det betyr subsidierte plateinnspillinger med norsk folkemusikk som "ingen" kjøper. I USA får ikke folkemusikken slik støtte. Så for å overleve må folkemusikken tilpasse seg folket og livene de lever. Det kalles blues, country, folksongs, rock and roll, r&b, you name it. Hele verden vil ha det. Også franskmenn kjøper det amerikanske, selv om det franske kulturdepartementet subsidierer fransk kultur med enorme summer.

Frédéric Martel var fransk kulturattaché i USA da han, som mange av oss andre, oppdaget at USA er påfallende rikt på eksperimentelle dansegrupper, dypsindig teater, moderne billedkunst, ny musikk og fenomenale symfoniorkester. Martel dro ut på en tre år lang reise på kryss og tvers i USA. Fra General Motors Center for African American art i Detroit og Acoma Cultural Center i New Mexico, til svarte kirker i North Carolina. 700 intervjuer senere ga han ut boken "De la Culture en América" (Om kultur i Amerika) som nå debatteres i Frankrike og refereres her i USA.

Martel er opptatt av hvordan Frankrike begrunner sine kultursubsidier med en teori vi kjenner godt fra Norge, om at subsidier skaper mangfold. Problemet er at Frankrike har endt opp med et svært uniformert kulturliv styrt av en elite som ifølge Martel, ikke anerkjenner for eksempel etniske forskjeller. I USA derimot, ser jeg overalt hvordan minoritetskulturer blir løftet frem gjennom frivillige nabolagsorganisasjoner og indirekte blir subsidiert gjennom skattefratrekk.

Fra denne grasrota vokser det også frem en elitekultur i USA. Her er det store orkestre og ballettscener som i høyeste grad er avhengig av subsidier. Men det er ikke staten som deler ut folkets penger. Det er folket selv som vurderer kvaliteten og gir tildels enorme summer via bedriftene sine og i form av familiegaver.

Forleden var jeg i New York og intervjuet to norske menn som komponerer og produserer musikk for de største sangstjernene i verden (Se Magasinet i dag lørdag). Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen kaller seg "Stargate" og ligger nå på topp på Europeiske hitlister med Beyonce og Shakira's; "Beautiful liar". I USA lå de nylig10 uker på topp med sangen "So sick" fremført av Ne-Yo. De norske mennene er kulturarbeidere innen den delen av amerikansk kultur som vi ser mest til: Popmusikk, Broadway og Hollywood.

Mitt poeng er todelt: Amerikansk kultur er mye bredere enn den massekulturen vi forbinder med det amerikanske. Og det er dette etniske mangfoldet som det amerikanske folket selv inviterer til på grunnplanet, som til syvende og sist løfter opp en elite, og som trekker til seg to nordmenn som Eriksen og Hermansen. De to flyttet til New York med noen norske melodilinjer syngende i bakhodet. Toner de mixer inn i den brede amerikanske popmusikken, og som resten av verden kjøper med stor iver. Før de samme kjøperne litt etterpå fordømmer USA for kulturimperialisme, og synes det er naturlig at politikerne deres i Europa for eksempel, bruker skattepengene på nasjonal kultur... For å holde stand mot alt dette skrekkelige amerikanske.

Hvorfor min sønn tar skolebuss

At den lille sønnen min på syv år går om bord i en gul skolebuss om morgenen er ingen stor nyhetssak. Men noen ganger kan de små bildene forteller oss noe om de store spørsmålene i vår tid.

   Bevegelsen av mennesker over landegrensene. Globaliseringen. Folkevandringen, om du vil, blir av de mest pessimistiske kalt en klæsj mellom sivilisasjoner. Måten vi takler gnisningene som naturligvis oppstår når kulturer møtes, kan være avgjørende for nasjoners utvikling. 

   Hva kommer det av at fransk ungdom i såkalte innvandrerbydeler rundt Paris brenner biler i store opptøyer og slår folk i hjel? Det er en påfallende kontrast til USA. Her går millioner av ulovlige innvandrere i store fredfylte demonstrasjons i gatene. De dytter barnevogner, spiser is og vifter med flagg og synger!

   De franske ungdommene kommer fra andre og tredje generasjon i innvandrerfamilier, og skulle være franske som noen. Men de føler seg ikke som fullverdige franskmenn. De hevder de blir frosset ut. De får ikke jobb, de kommer ikke inn på de gode skolene. I Frankrike har de altså statsborger-papirer og velferdsgoder, men ikke jobb. I USA har innvandrerne jobb, men ofte ikke papirer. Fantastiske 12 millioner har sneket seg ulovlig inn i USA. De forsørger seg selv, og er tross alt optimistiske.

   Det er mange grunner til at USA lykkes bedre enn Europa med integreringen. Min sønns skolebuss er bare en detalj, men denne detaljen peker på noe viktig.

   Vi bor i et relativt velstående middelklasse strøk utenfor Washington D.C.. Her er det en fin barneskole i nabolaget. Isteden for å gå på denne skolen, blir de minste barna busset 20 minutter til en langt fattigere del av kommunen. I det strøket bor det mange hardt arbeidende innvandrere som verken kan gi barne en god start i det engelske språket, eller har tid til å følge opp lekser. Ideen er altså å hente inn så mange etniske amerikanske barn til skolen at skolen blir dominert av amerikansk språk og kultur. 

   Hvis jeg hadde forlangt at skolen her skulle gi mine barn morsmålsundervisning på norsk, hadde skoleledelsen sett dumt på meg. I Norge er det mange pedagoger som mener den beste måten barn kan lære seg norsk på er å få undervisning i for eksempel urdu. Såkalt morsmålsundervisning. I USA mener de en slik ide er absurd. Her mener de den beste måten å lære engelsk er å få undervisning i engelsk, og å bli omgitt av god engelsk.

   Grunnideen i det amerikanske samfunnet er at alle skal få en real sjanse. Barn og unge som snakker ghettoslang, taper den sjansen. De blir hengende etter i undervisningen. Og de får ikke de mest attraktive jobbene.

   Er det kebab norsk det kalles, den språklige hjelpeløsheten noen norske ungdommer lider under? Det finnes barn som er født i Norge som sliter med å uttale enkle norske lyder. De famler etter alminnelige norske ord. Kan det være slik at mange av dem som har problemer kommer fra skoler i indre Oslo øst? I Oslo er det skoler hvor nesten alle elevene kommer fra familier som ikke har norsk som morsmål. Skolene er rikt utstyrte, har mye materiell og gode lærere, men det spørs om det er nok?

   Jeg tok med fotograf og filmet klasserommet til sønnen min. Det kommer på TV2 Nyhetene en av dagene. 

   Guttungen min har det fint. Det er en varm og god skole. Og en viktig årsak til at han liker seg er at han har språket perfekt inne. Han har ikke problemer med å henge med i undervisning. 

   Ville foreldre på Bekkelaget eller i Holmenkollåsen i Oslo tillate at deres seks og syvåringer ble busset til Tøyen eller Gamlebyen skole? 

   Eller for å spørre på en annen måte: Er integrering kun en oppgave for staten og innvandrerne selv?. Eller har vi alle et personlig ansvar?
Mitt profilbilde

Gerhard Helskog

Fra: Ski

Født: 1963

Gerhard Helskog er TV 2s korrespondent i Washington D.C. Helskog har jobbet i TV 2 siden starten i 1992, og har blant annet ledet arbeidet med programmene Dokument2 og Rikets tilstand.

Mer...

mai 2007
ma ti on to fr
  1 2 3 4
5
6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18
19
20
21 22 23
24
25 26 27
28
29
30
31
     
             


hits